HISTORIE
Norsk forening for familieterapi - NFFT ble etablert 02.12.1983
Norsk forening for familieterapi er en interesseforening for fagfolk.
Den har til oppgave (lovenes § 1):
- å utbre kunnskap om og anerkjennelse for familieterapi og familieorientert tenkning.
- å fremme samarbeid og kontakt mellom enkeltpersoner og grupper som er engasjert i familieterapi, undervisning og forskning relatert til familieterapeutisk arbeid.
- å støtte forskning og annen fagutvikling innen familieterapi.
Nordiske kongresser:
Sverige, 1987: Den første nordiske kongressen i familieterapi – Jônköping
Norge, 1990: "Familien mot år 2000"
Danmark, 1993: ”På tvers i terapien”
Sverige, 1996: ”I Nordisk ljus”
Finland, 1999: “Murer og broer“
Island, 2002: ”Fire and Ice”
Danmark, 2005: ”To be or not to be, that is the question”.
Norge, 2008: "Vind og bølger. Familie og identitet i forandring” (”Winds and Waves. Family and Identity in Transition”)
Sverige 2011: “Rötter och vinger”
Finland, 2014:
Island, 2017:
Danmark, 2022: «Missions & Visions»
Norge, 2024: I os er verdener
Ledere av NFFT:
1983-1990: Kirsti Ramfjord Haaland
1990-1993: Geir Lundby
1993-1997: Per Eriksen
1997-2003: Kirsti Ramfjord Haaland
2003-2005: Helge Eliassen
2005-2009: Hans Christian Michaelsen
2009-2013: Marianne Bie
2013-2017: Pelle Slagsvold
2017-2020: Kristin Breda
2020- Sari Lindeman
Førjulseminar, Gamle Logen, Oslo:
1998: Tom Andersen, psykiater
1999: Stein Husebø, lege
2000: Rolf Sundet, psykolog
2001: Finn Skårderud, psykiater
2002: Gro Johnsrud Langslet, psykolog
2003: Sissel Gran, psykolog
2004: Geir Lundby, sosionom
2005: Per Johan Isdahl, psykolog
2006: Helen Johnsen Christie, psykolog
2007: Haldor Øvreeide
2008: Kirsti Ramfjord Haaland
2009: Odd Arne Tjersland
2010: Espen Dietrichs, Judith van der Weele
2011: Vigdis Wie Torsteinsson og Astri Johnsen, Arne Johan Vetlesen
2012: Fokus på Fokus (Fokus på familien 40 år)
2013:
2014:
2015:
2016:
2017:
2018:
2019:
Første Systemiske Kafé i Norge:
8. september 2005: Randi Bagge og Hans Christian Michaelsen intervjuet Grete Lilledalen
Idéen ble hentet fra SFFT i Stockholm.
NFFTs første systemiske café
Torsdag kveld 08. september møtte jeg opp sammen med noen tidligere medstudenter fra Diakonhjemmet Høyskole på NFFTs og for så vidt Norges første systemiske café. For oss som nyutdannede familieterapeuter, var dette en spennende begivenhet og ikke minst vårt første offentlige møte som likeverdige fagpersoner i Oslos systemiske terreng.
Og litt av et møte det var! Mye forarbeid hadde tydeligvis blitt gjort, for dette var et godt organisert, gjennomtenkt og innbydende arrangement. Noen av oss fra Høyskolens 2005 kull lurte på om vi ville passe inn, og hadde nesten en følelse av å være inntrengere som snart skulle avsløres. Andre av oss var ivrige å komme i dialog, nesten sugne for påfyll i vår rastløse abstinensperiode etter 2 år med samlinger, veiledning og praksis. Etter en kort stund, viket imidlertid vår punktuering på vår egen nyutdannethet for en sterk og deilig følelse av å være blant trygge kjente.
Dette tenker jeg hadde sammenheng med arrangørenes planlegging og prioritering. Det var kun nominale priser på ost og vin og kaffe og te, og mye tid satt av til prat og mingling. Etter en halvtimes forspill, begynte det timelange intervjuet med Grete Lilledalen, psykolog og familieterapeut ved Østensjø familiekontor. Hans Chr. Michaelsen og Randi Bagge spurte om hennes ideer, praksis, utfordringer og utvikling i fagfeltet, og Grete sjarmerte all i rommet med sine reflekterte, ærlige, og ofte rørende svar. Denne høyprofilerte skikkelse i familieterapifeltet var så ekte, så veldig til stede - ja, rett og slett så menneskelig at heller enn å oppleve det uoppnåelige i hennes suksess, kjente vi som nye en følelse av inspirasjon, muligheter og håp.
Etter intervjuet var det en åpen runde med spørsmål og kommentarer fra de samlede. Responsen var overveldende positiv, med uttalelser om bl.a. hvor ekte, varm, og upretensiøs samtalen hadde vært. Jeg tenkte da jeg satte der og hørte på disse kommentarene, at det nok ikke var tilfeldig at det opplevdes slik. Kanskje dette intervjuet speilte det som åpner for de magiske øyeblikkene som skjer i terapirommet; at samtalens preg av ydmykhet, nysgjerrighet, og mellommenneskelig kontakt gjorde at vi som tilskuere opplevde det som et privilegium å være med. Med så mye kompetanse, interesse, og velvilje samlet i denne salen, kunne det nesten ha vært spennende å ta det et skritt videre i form av en reflekterende runde om selve samtalen.
Ja, enda en gang kjenner jeg stor inspirasjon, engasjement og bekreftelse: Det er dette jeg vil jobbe med, dette miljøet jeg vil være en del av, denne konteksten jeg føler meg hjemme i. For meg som ikke har flere forelesninger, veiledning eller praksis å se frem til i nærmeste fremtid, og heller ikke råd til å melde meg på de store konferansene, blir disse systemiske café’ene et viktig fotfeste i terrenget. Og det opplevdes som om det definitivt er plass til flere i dette landskapet. Når man blir oppsøkt av én med fast håndgrep og direkte blikk, som sier ”Jeg har ikke hilst på deg før, jeg heter Kirsti Haaland”, kjenner man at det faktisk ikke er noe å være redd for; her er det rom for alle - både de ivrige og de mer beskjedne, vi nyfrelste samt feltets kjære veteranere.
Med Gerdt Henrik Vedeler i intervjustolen på den neste systemiske café 10. november, lysner det allerede nå for meg i den norske høsthorisonten.
Tusen takk for innsatsen, Michaele Ramberg